Pedagogikk

Barnehagens verdigrunnlag

Målet for arbeidet i steinerbarnehagen er å legge et grunnlag i barna for utviklingen mot å bli frie, ansvarlige individer som utvikler sitt livs potensialer til beste for verden.

 

Antroposofiens menneskebilde danner grunnlaget for pedagogikken;Forsøke å bringe det enkelte barns innerste og unike individualitet til harmonisk utfoldelse i den sosiale sammenheng.

Pedagogens oppgave er, sier Rudolf Steiner, å hjelpe frem dette-dypest menneskelige, slik at det kan komme til full åpenbaring.For pedagogen dreier det seg om å skape situasjoner som bringer barna inn i intense, positive opplevelser og begeistret virksomhet, på egenhånd og sammen med andre, – situasjoner som kan nære og stimulere både den fysiske og sjelelige utvikling, og barnets allmenne livsglede. Selve individualiteten, eller barnets jeg, kan ikke gjøres til gjenstand for oppdragelse. Det kan bare sees på som et frø og en sart spire, som først når egen bærekraft i 21-årsalderen. Den pedagogiske utfordring ligger i å være en «gartner», som etter beste evne pleier det jordsmonn som planten til enhver tid trenger for å kunne vokse opp i overensstemmelse med sin egenart. Barnet er ikke en liten voksen, men et unikt menneske på sin utviklingsvei med ulike egenskaper, muligheter og hindringer. De første årene av dets liv trenger det hjelp til å lære å ta i bruk de egenskapene som særtegner det å være menneske.

I antroposofien har Rudolf Steiner lagt et grunnlag for steinerpedagogikken. Den bygger på tanken at mennesket utvikler seg i syvårsperioder hvor hver periodes utvikling krever en spesiell tilnærming. Dette former hvordan vi møter barnet i den første syvårsperiode i barnehagen, hvor barnet kommer inn i verden som et åpent sansende, etterlignende og rytmisk vesen.

Omgivelsene blir da spesielt viktig de første syv årene, sansepleie i alle former, naturmaterialer i lekematerialer, farger i barnets omgivelser, mat og matlaging, trygge rytmiske hverdager, til voksenpersoner som tar rollen som forbilde på alvor.

Modellen vi jobber ut ifra kan betegnes som” forbilde– etterligning”, der praktisk talt alt i barnets omgivelser blir et forbilde. Alt som omgir barnet, hva og hvordan vi gjør ting, og også hvem vi er, tenker vi at barnet gjennomskuer. I en slik sammenheng blir kompetanseheving av personalet og eget utviklingsarbeid av kollegiet også viktig. Skal vi lære barn noe, må vi også erfare hvordan det er å være i en levende, lærende prosess selv.